Av Ronny Ranestad Larsen
Det er en storm i sjelen som ingen ser,
et slør av tåke legger seg om alt.
En usynlig bør som stadig tynger mer,
når nattens mørke over sinnet falt.
Men husk at selv i dypet av en natt,
når mørket kaster skygger i ditt sinn,
er ingen sjel for evig, helt forlatt.
For lyset vil til slutt få slippe inn.
Vær tålmodig, gi deg selv litt tid,
la stormen rase ferdig hvis den må.
For etter hver en indre, ensom strid,
vil himmelen igjen bli stille, blå.